...
Hvor gammel var du når du fikk din første lederjobb? Jeg var 30. Altså ung nok til å rekke gjøre alle feilene i boka. Og jeg har gjort dem. Jeg har danset med hybris, gått meg vill i detaljene, ikke klart samarbeide med styret, og i perioder rotet det skikkelig til. Kanskje var starten din også i de baner, kanskje ikke. Men årene har gått, og jeg blir sakte men sikkert en mindre elendig leder. Jeg kommer nok aldri dit at kan skrive lederbok. Men gjennom 20 år i frivillig sektor har jeg observert to nøkler hos ledere som lykkes. Det handler om faget, og det handler om flokken. For som toppleder i en post-kristen, post-sannhet, relativistisk virkelighet hvor vi knapt har vent oss til hvordan millennials oppfører seg – så kommer generasjon Z seilende opp, med helt nye krav, nytt verdensbilde og syn på livet. Poenget? Jo alt endrer seg, og det endrer seg hurtig. Og stemmene som roper til topplederen om hva hun skal fokusere på er mange og de er sterke. Og her kommer jammen meg én stemme til, og jeg håper du vil være nysgjerrig på det jeg vil si. La oss ta det første først: Faget. Denne er på ett vis den enkleste, selv om kompleksiteten kan være høy. Rett og slett: Faget. At misjonslederen har interesse, fokus og kompetanse på misjon som fag, at lederen av bistandsorganisasjonen har fokus på godt bistandsarbeid, og for så vidt at bankdirektøren har fokus på bankbransjen, og lederen av dagligvarebutikken på hjørnet har fokus på dagligvaredrift. Det er selvsagt, og det er viktig. Og det er ett av to ben en toppleder må stå på for å lykkes – som jeg har observert det. Den andre utfordrer mer: Flokken. For jeg mener ikke medarbeiderne, som en lett vil tenke. De er viktige, ja i følge Jim Collins er de avgjørende for suksess, og jeg er enig. Men det er ikke de jeg snakker om her. Jeg snakker om giverne, (eller kundene, eller medlemmene, alt ettersom hvilken bransje du er i). Flokken blir i frivillig sektor ofte oversett av topplederen. Jeg tror årsaken er at mobiliseringsarbeid er så vesensforskjellig fra faget hos de fleste, at det blir et for langt strekk for topplederen å dra fokuset også til mobilisering av flokken. Det blir en spagat, og det er vondt å stå i spagat over tid. Men det er mulig, det kan læres, og det gir resultater. For flokken (giverne, kundene, medlemmene) er den andre bærebjelken i enhver virksomhet. Hva om bankdirektøren ikke var opptatt av å få kunder, eller fagforeningslederen ikke opptatt av medlemmer, eller partilederen ikke opptatt av velgere? Og når vi skal mobilisere flokken vår så skal vi engasjere dem i arbeidet, og vi vil engasjere dem i givertjeneste.. Heldigvis finnes det mange eksempler på ledere (og kanskje er du en av dem) som klarer å stå i denne «spagaten» mellom to veldig ulike fagfelt. Ledere som Agnes Lid i Wycliffe og Morten Askeland i Åpne Dører er eksempler på slike. Som kan sitt fag, har varme hjerter – og også er dypt involvert i innsamlingsarbeidet og skaper bemerkelsesverdig vekst og resultater. For uten et fokus på arbeidet organisasjonen driver, og flokken som bærer det, så når ikke din gode sak så langt den kunne. Så, kjære toppleder, du som arbeider for mye for for lav lønn, som ofrer både nattesøvn og feriedager – og som har så mange som melder at akkurat det de jobber med er aller aller viktigst at du er med på: Glem ikke flokken, og glem ikke faget. For begge to er nødvendig.
